Flere innbyggere skal få sine helsetjenester i kommunene, tidlig innsats og forebygging i stedet for å reparere, mer spesialiserte sykehus og overføring av penger fra helseforetakene til kommunene. Dette er essensen i samhandlingsreformen. Endringene skal skje over år og være ferdigstilte innen 2016. Dette en retningsreform som gradvis skal sige inn og prege hvordan politikere, ledere, fagfolk og befolkningen tenker om utviklingen av helsetjenesten. Da først vil reformen virkelig begynne å virke.

Rett til å komme hjem

Forskriften om utskrivningsklare pasienter sier at når en pasient er ferdig med sin behandling på sykehuset og er i behov av et kommunalt tilbud, så skal kommunen overta. Kommunen må betale sykehuset pr. døgn dersom de ikke kan motta pasienten. Det viktigste med dette er ikke økonomien, men den rett det gir pasienten. Det er alment erkjent at et sykehus ikke er rett plass for å kunne gi personer i behov av pleie og omsorg, et godt tilbud. De fleste av oss vil ha et ønske om å være nært familie og det kjente dersom vi kommer i en slik situasjon. Dette pasientrettighetsperspektivet har ikke kommet tydelig nok fram i diskusjonen som etter min mening, hittil har vært for preget av økonomi.

Vilje til kommunikasjon

Fram til sommeren 2012 skal 11avtaler mellom sykehus og helseforetak være på plass. De regulerer ansvar og plikter, innhold i tjenester og samarbeidsrutiner. Dette er et viktig rammeverk for at det daglige samarbeidet skal kunne utvikles og på en best mulig måte oppfylle reformens intensjon. Politikere og ledere på ulike nivå samarbeider, setter retning og angir tonen for samarbeidet, men aller viktigst blir det at samarbeidet mellom fagfolk i sykehus og kommuner utvikler seg. På kort sikt dreier dette seg om den daglige håndtering av samarbeid om enkeltpasienter. Dette krever evne og vilje til konstruktiv kommunikasjon i situasjoner som vil kunne oppleves som presset både på sykehus og i kommuner. Målet må være at pasientene skal oppleve at dette går av seg selv.

Sykehjemsmedisin

På lengre sikt blir et nært samarbeid om etablering av nye tjenestetilbud, kompetanseutvikling og faglige diskusjoner om den praksis vi har er den mest optimale for gjensidig nytte. Ikke minst er det mitt håp at et tettere samarbeid skal bidra til å utvikle sykehjemsmedisinen som fagområde. Her gjøres det en viktig jobb i dag, men dette feltet kan styrkes ytterligere. Her må det være en tett dialog mellom sykehusleger og sykehjemsleger . Det er viktig  for å kunne gi et bedre tilbud til de som har bidratt til at Norge er blitt et så godt land å leve i som det er i dag. Lykke til alle sammen.