Tre år av mitt liv...

Tove Hauan Løvli (45) delte sine erfaringer med det å få underlivskreft med kursdeltakerne. Venteitda fra hun fikk diagnosen til behandling kom i gang, behandlingsfasen, tida etterpå og den langvarige prosessen med å komme tilbake til et "vanlig liv" .

Det var en sterk historie Tove fortalte. Hun beskrev at det å leve med kreft på mange måter er en ensom kamp, sjøl om hun hadde både familie, venner og kolleger som støttet henne. Alle rollene i livet blir satt på prøve, alt må mestres på en nye måte, og alle rollene ble "... med kreft": Mor med kreft, kone med kreft, kollega med kreft osv. Utfordringene opplevdes i perioder uoverkommelige. 

Det å få kreftdiagnosen ble en krise. Ordet kreft er fortsatt forbundet med død, sjøl om en vet i dag at mange blir friske eller lever lenge og godt med kreft. De triste historiene om andre festet seg.

De to ukene som gikk fra diagnosen ble stilt til behandling kom i gang, opplevdes som et vakuum. Begynte allerede da å tenke på at livet måtte gå videre for familien. Informerte alle involverte, barnehage, skole, familie m.m. Tok også en ”inforunde” med å kontakte helsepersonell om behandling og tidsperspektiv. Følte at hun fikk støtte og informasjon og ble roligere av det.

Begynte å rydde hjemme og ”forberede de andre” på at hun kanskje ikke skulle være der. Gjorde noen avslutninger i livet. Og ville samtidig ”hamstre” gode opplevelser, - hamstre livet.  Livsmål kjentes uoppnåelige. Kjente seg prisgitt helsepersonell – og kjente at hun ønsket det, ha tillit til at de visste hva som var det beste for henne.  Det var en slags lettelse at noen kom inn og tok over og bestemte hvilken behandling og hva som skulle skje. 

Etter to uker ble utredning igangsatt. Konklusjonen var at dette ikke ville la seg operere. Det ble da cellegift, stråling og innvendig stråling. Det ble en intensiv behandling 30.10-20.12. Det var veldig tøft og smertefullt - en ubeskrivelig tilstand i kroppen. Var bevisst på å være mye hjemme sammen med familien. Det var svært viktig at helsepersonell kunne høre, svare på spørsmål og støtte. Var sjøl pågående for å få dette. Lyspunktet var at hun fikk enerom på sykehuset  – det var svært viktig.

Etter to måneder var behandlinga over. Hun fikk høre at  ”du er frisk” og du kan reise hjem og skal komme tilbake til ny utredning etter tre måneder. Denne mellomfasen var preget av mye usikkerhet og behov for støtte. En kjenner på alt av symptomer, og tolker det i forhold til mulig kreft og spredning. Var bevisst på å gjøre mye hyggelig i denne perioden.Svært viktig med godt forhold til fastlegen. Han tok alle bekymringer på alvor, tok røntgenbilder og prøver for hvert symptom hun var bekymret for. Det var mye å ekymre seg for. Hun forteller at hun slet mye med angst i den perioden. Har hatt samtaleterapi som har vært svært viktig. Montebello ukeskurs var også kjempefint.

Etter 3 mnd ble kreften konstatert borte. Gått på kontroller hver 3.måned i to år, nå er de sjeldnere. Det er viktig å vite om seinskader - både fysisk, psykisk og sosialt.

Tove er gift og har tre barn som var 5,8 og 12 da hun ble syk. Det er mye spørsmål og usikkerhet også for familien. En utfordring å få barn til å prate og spørre om det de lurer på og er redde for. Barna trenger også å snakke med helsepersonell. Tove og familien trakk inn sosionom, helsesøster og støttepedagog i barnehagen. Ektefelle måtte sykemeldes på en psykisk diagnose for å kunne være hjemme fra en pendlerjobb. Det er nå kommet noen diagnoser som ikke er så belastende, men som går mer på psykiske belastninger knyttet til overgangssituasjoner i livet.

Når det gjelder jobb, så måtte Tove tilbake i 6 mnd på 100% stilling for å opparbeide nye sykepengerettigheter etter et år på sykepenger og noen måneder på rehab.penger. Det var en stor belastning. Hun kjente seg ikke klar for det verken fysisk eller psykisk. Men god tilrettelegging på arbeidsplassen og en fastlege som heiet henne fram gjorde det mulig. Et nytt sykemeldingsår ble nødvendig etter dette.

Fritida ble viktig til de gode opplevelsene og til å bygge opp nye krefter, samt tid til ettertanke og mestringsfølelse. Kjenner nå at hun klarer mer. Ser annerledes på livet, er mer opptatt av dagen i dag enn langsiktige planer. Hverdagssituasjoner blir viktige. En helt vanlig dag var et stort mål lenge. Bare det å kunne stå opp og gjøre de helt vanlige tingene - en vanlig tirsdag - ingen ting var en selvølge lenger. Hun kjenner også at hun må hvile mer. Fysisk aktivitet og godt kosthold er å investere i god helse. Det sosiale med familie og venner  har vært ubeskrivelig viktig.

Tove har i dag tatt de fleste livsrollene tilbake, og har i tillegg etablert nye roller og nye mål. Familien har bygd hytte. Dette ble et viktig symbol på å komme videre og nå nye mål på tross av sykdommen. Hun har lært mye om å fordele krefter slik at det blir nok til det viktigste. En lærer også gjennom en slik prosess hvilke roller i livet som er de viktigste. Det å justere ambisjonsnivået på egne vegne ble nødvendig for ikke å oppleve nederlagsfølelse. Det er bedre å øke på når en kjenner at mestring og livskvalitet øker på etter hvert, enn å måtte gi seg  på ting en ikke klarer.

Tove avslutter med å kommentere neste tema i kurset, levekår: Levekår handler om at den enkelte har rammer og muligheter for  å leve "det gode liv"-  å ha, å leve, å elske. At økonomiske problemer ryddes av veien betyr utrolig mye! Det er så mye annet en trenger å bruke kreftene på!