«Snowhow»
- Dere «står han av» her nord, sa jeg, nærmest uansett hva som skjer. Da reiste en vennlig mann seg og sa: «Cecilie, det er fordi vi har «snevvnnhev».
Blant mine mange huskelapper, som jeg alltid har med meg i et «føre-var-perspektiv», er selvsagt kart, et par dikt og en huskelapp fra ambassadøren i Stockholm for hvordan man titulerer den svenske kongen og kronprinsessen. De siste årene har jeg også hatt med en huskelapp skrevet på papir fra Clarion Hotel i Tromsø.
Jeg var invitert for å snakke om samfunnssikkerhet og beredskap for alle ordførere og rådmenn i Troms og Finnmark. Et sted i mitt foredrag uttrykte jeg min beundring for resiliensen vi ser i Nord-Norge, oversatt til utholdenhet og motstandskraft. Dere «står han av» her nord, sa jeg, nærmest uansett hva som skjer. Da reiste en vennlig mann seg og sa: «Cecilie, det er fordi vi har «snevvnnhev».
Jeg takket for innspillet og tenkte at dette nok var et interessant dialektord som jeg måtte få oppklart av noen. Men da jeg var ferdig kom han frem. Han hadde nok sett min tvilrådighet, og ga meg et ark hvor det sto:
«Snowhow»: Kompetanse på å leve i nordområdene under tøffe værforhold = arktisk knowhow
De første fem månedene i jobben har jeg fått et lite innblikk i hva dette innebærer.
Ny i nord
Mange har hatt hektiske og uvante arbeidsdager de siste månedene. Det har også jeg. Fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap til Helse Nord RHF i januar i år. Ny organisasjon, nye oppgaver og nye mennesker. Planen min, ved siden av å håndtere krevende saker i Helse Nord, var å gjennomføre et «Tour de Nord».
Jeg hadde et ønske om å bli kjent med flest mulig, på den best mulige måten, og på kortest mulig tid. Jeg rakk mye før det ble bråstopp i slutten av februar. Deretter har basen vært hovedkontoret i Bodø, og heldigvis rakk jeg ikke sørover før «søringkarantenen» kom på plass. Heldigvis. Beredskapsledelse krever tilstedeværelse!
Beredskapsbobla
Å være i beredskap er å gå inn i en boble hvor det meste annet taper prioritet. I hvert fall for en stund. Det er en intens og kreativ prosess. Vi har arbeidet tett sammen med foretaksledelse, samarbeidet med de andre RHF-ene, departement og internt i RHF-administrasjonen. Man blir raskt kjent på godt og vondt, mest på godt. Humor er bra. Raushet er viktig, både med det vi løser dårlig, og det som går bra. Overbærenhet og støtte er nødvendig når de tunge dagene og nettene tar på. Vi har gjort det vi kan for å støtte og understøtte alt arbeidet som skjer i sykehusene og i kommunehelsetjenesten, I tillegg har Helse Nord IKT og Sykehusapotek Nord vært helt nødvendige innsatsfaktorer i denne perioden.
Både organisasjonen og medarbeiderne er godt skodd for å løse den ekstremt krevende oppgaven vi har stått i, og kanskje vil stå overfor lenge, i arbeidet med å håndtere Covid 19-pandemien. Det å yte tjenester til befolkningen, støtte kolleger, sikre godt samarbeid på tvers både intraregionalt og tverrsektorielt, og ta vare på seg selv opp i alt dette, er tungt. Men det har vært jobbet godt.
Det vil ta tid før jeg venner meg til den polariserte debattformen. Ikke er jeg sikker på om jeg vil det heller, for jeg tror helt ærlig ikke på at det fører til at vi løser vårt samfunnsoppdrag på beste måte.
Cecilie Daae
Hva har jeg lært av Justis- og beredskapssektoren og DSB?
Det er sunt å skifte perspektiv. Alle burde skifte sektor en gang i livet. Da er det lettere å forstå at vi løser svært lite, selv i helsesektoren, alene. Vi trenger det tverrsektorielle laget for at vi skal løse våre oppgaver, men det oppleves nok ofte utenfra som at vi er oss selv nok. Det har vært lærerike år under Justis- og beredskapsdepartementet og som direktør for DSB. Det er jeg svært takknemlig for.
Det er tre områder jeg har lovet meg selv at jeg skal jobbe utrettelig med når jeg nå er tilbake i helse;
- Oppmerksomhet på det helhetlige utfordringsbildet, hva betyr det for helsesektoren, spesialisthelsetjenesten, det nord-norske samfunnet vi er del av?
- Viktigheten av lagspill
- Videreutvikling av totalforsvaret
Hva er de største truslene?
Som sjef for DSB kom spørsmålet ofte: Hva frykter du mest innenfor samfunnssikkerhet og beredskapsområdet? Det er uten tvil klimaendringene og følgekonsekvensene av dem som ekstremvær. Det treffer oss hardt og tidlig i nord.
Pandemi og legemiddelmangel har stått høyt på det nasjonale risikobildet lenge. Men selv om vi er svært opptatt av dette nå, må vi også klare å ha oppmerksomhet på teknologi og de sårbarheter vi bygger inn i systemene våre. Informasjonssikkerhet og sikkerhetsloven, sikkerhetspolitiske utfordringer og hybride hendelser som informasjonspåvirkning eller GPS jamming i Finnmark, terror, migrasjon og demografi, bærekraft og økonomisk utfordringer. Og ikke minst samspillet mellom alt dette.
God generell grunnberedskap virker uansett hva som treffer oss. Derfor er også samarbeidet med Forsvaret og videreutvikling av totalforsvaret innenfor spesialisthelsetjenesteområdet (sivil-militært samarbeid begge veier) noe jeg har ambisjoner om å ta videre regionalt.
Vi er Norges største helseregion i utbredelse. Vi har spesielle hensyn vi må planlegge for. Mye vær. Gode, men til dels små sykehus, lange avstander, vårflom i juni, stengte flyplasser, få flyruter og pasienttransport, en evig bekymring. Ikke minst for pasientene våre.
Sørge-for-ansvaret
Det er store likheter mellom det oppdraget DSB har, og vårt sørge-for-ansvar. Vi skal sikre befolkningen i landsdelen god tilgjengelighet til likeverdige helsetjenester. Et edlere samfunnsoppdrag kan knapt tenkes. Befolkningsperspektivet og prioritering av tjenester til de som trenger det mest først, er en verden jeg kjenner meg godt igjen i.
Samspillet mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten, slik at vi sammen løser oppgavene, og oppmerksomhet om hvilket tilbud som gagner folk best, er ikke noe nytt, men noe jeg vil flagge høyt. I en tid hvor deler av tjenesten utøves på nett vil de fysiske institusjonene ikke være fullt så viktige. Folk forventer at vi bidrar på ulikt vis når det er mulig, og gjerne ved bruk av teknologi og moderne behandlingsformer.
Må jeg venne meg til den polariserte debattformen?
På mitt første nordiske, og senere EU-møte som sjef for DSB, ble jeg behørig ønsket velkommen til «the civil protection family». Som helsebyråkrat kan jeg ikke huske jeg ble ønsket velkommen noe sted, men det er så.
I DSB opplevde jeg et sterkt fokus på lagspill og samarbeid, forståelse av gjensidige avhengigheter, og behov for felles kapasitetsbygging på tvers av alle slags grenser innenfor samfunnssikkerhet og beredskap. Det var lavere konfliktnivå. Når sirkelen nå er sluttet og jeg er tilbake i helse igjen kjenner jeg at jeg ikke savner de intense polariserte diskusjonene, selv om de er uttrykk for engasjement. Jeg tror ikke lenger på det å ha de beste argumentene eller skyve hverandre i ytterkant. Det gir ikke de gode løsningene.
Så det vil ta tid før jeg venner meg til den polariserte debattformen. Ikke er jeg sikker på om jeg vil det heller, for jeg tror helt ærlig ikke på at det fører til at vi løser vårt samfunnsoppdrag på beste måte. Vi skal sikre at de som trenger det mest får høyeste prioritet, og stå sammen om det.
Styrken i fellesskapet
Vi er Norges største helseregion i utbredelse. Vi har spesielle hensyn vi må planlegge for. Mye vær. Gode, men til dels små sykehus, lange avstander, vårflom i juni, stengte flyplasser, få flyruter og pasienttransport, en evig bekymring. Ikke minst for pasientene våre.
Jeg har opplevd en slags «regional ensomhet» med reiserestriksjoner og karantenebestemmelser. Det har blitt langt til Oslo, og vanskeligere å formidle regionale problemstillinger enn om jeg også var der «alt skjer». Men jeg har opplevd og kjenner med stolthet på fellesskapet og det gode samarbeidet som jeg hadde gledet meg til. Det omfatter våre seks helseforetak, mellom HF-ene og kommunene i oppstarten til helsefellesskap, med fylkesmennene og fylkeskommunene, Forsvaret, private aktører, frivillige, enkeltpersoner og alle som er leger her nord. I beredskapssituasjonen har vi opplevd virkelig lagspill!
Eller for å si det enkelt; jeg stortrives som administrerende direktør i Helse Nord RHF og gleder meg til mye godt samarbeid med dere alle fremover.
Sammen har vi mye «snowhow».
(Innlegget er tidligere publisert i Doktor i Nord)