Det er så urettferdig?

Denne uken hadde vi en medarbeidersamling i Helse Nord RHF. Der holdt professor Pål Gulbransen et kåseri om temaet «må vi tåle mer urettferdighet?».

Han snakket om og viste eksempler på bevisst og ubevisst ulikhet, tilsiktet og utilsiktet urettferdighet som konsekvenser av valg og lange utviklingstrekk. Et av eksemplene han trakk frem var hvordan levealderen varierer mellom ulike bydeler i Oslo. 

Kåseriet skapte mange refleksjoner og spørsmål hos oss som driver med fordeling av ressurser.  Ett er i alle fall sikkert. Mye av den ulikhet som finnes og den urettferdighet som oppleves er menneskeskapt og derfor blir også Gulbransens spørsmål til slutt «vil vi tåle mer urettferdighet?»

Kvinner lever lengre enn menn. Landet vårt med sine avstander og sin topografi skaper forskjeller. Begge disse ulikhetene er det nok Vårherre som har mesteparten av skylda for. 

Forskjeller basert på kultur og klasse har ofte historiske, sosiologiske og politiske røtter. De er menneskeskapte, men neppe helsetjenestens ansvar. Vi vet jo at det er forskjell på helsa i Finnmark og i Sogn og Fjordane, men for å sitere en annen professor, Olav Helge Førde: «Vi kan ikke gjera finnmarkingar til sogningar».

Det vi i helsetjenesten må ta ansvar for, er de urettferdigheter vi selv skaper og de vi med rimelighet kan kompensere for. 

Han viser til kjente eksempler som hvordan ulikhet i utdanningsnivå slår ut i levealder. Han stiller spørsmål ved om det nye prioriteringsutvalget for kommunale helse- og omsorgstjenesten kanskje må legge likhet i tilgang til tjenester som et naturlig prioriteringsmål. 

Professor Rolf Salvesen Ved Nordlandssykehuset skriver i en lederartikkel i Tidsskriftet for Den norske lægeforening om

Han bruker som eksempel Beriwan Ezat m.fl. sin studie om tilgang til kostbar behandling for Parkinson. Den kan vise ubegrunnede geografiske forskjeller mellom fylker. Her er det små tall og den studien går over mange år, men uansett, hvis det er slik, vil dette oppleves som en stor urettferdighet for de som er rammet. 

Vi forventer likeverdig tilgang til like muligheter for «flest mulig gode leveår». Det skal baseres på en likeartet vurdering av den medisinske tilstander, ikke hvor vi bor. 

Fra den offentlige og faglige debatt om over- og underbehandling er det tidligere godt kjent at det er geografiske forskjeller i tilgang til behandling for samme type lidelse uten at det er rimelig å tro at det skyldes forskjeller i sykelighet i befolkningen. Dette gjelder heldigvis i liten grad alvorlig og livstruende sykdom. 

Helse Nords Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE) har, sammen med fagmiljøene, en avgjørende rolle for å bringe fram informasjon og gjøre den om til kunnskap.

Det er en sammenheng mellom kåseriet til Gulbransen og artiklene til Norheim og Salvesen. De viser at vi som prioriterer og planlegger trenger informasjon om fordelingseffektene av de valg som gjøres. 

Skal den enkelte, som får behov for diagnostikk og behandling, få en likeverdig mulighet må vi også planlegge med utgangspunkt i befolkningens sykelighet og en begrunnet oppfatning om hvilke tjenester som skal gis. 

Vi har kunnskap om hvordan helsetjenestene fordeles i befolkningen og vi vet mye om hvordan det går med folk. Da verken må eller kan vi tåle en urettferdighet overfor pasientene som skyldes at vi ikke tar i bruk kunnskapen og prioriterer bedre. 

Grunnleggende er dette politikernes arena. De har slått fast prinsippet om likeverdige tjenester. Helsetjenesten selv skaper, bevisst eller ubevisst, de fleste ulikhetene. Derfor er det også vi som må ta i bruk kunnskapen og planlegge og prioritere på bakgrunn av det som er dokumentert. 

God helg!

Lars Vorland

administrerende direktør i Helse Nord