Fra motstand til mot: – Vi må tørre å prioritere

Hver dag står helsepersonell overfor vanskelige valg. Skal pasienten få behandling – eller ikke? Skal ressursene brukes her – eller der? I en tid med økende behov og begrensede ressurser, er prioritering ikke bare nødvendig, men uunngåelig.

– Vi kan ikke fortsette som før. Ressursene strekker ikke til, effektivisering og flere ansatte alene løser ikke utfordringene. I en tid med økende behov og begrensede ressurser, er prioritering ikke bare nødvendig, men uunngåelig, sier lege Ingrid Miljeteig.

Hun er professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Bergen, leder klinisk etikkomité i Helse Bergen og jobber tett med ansatte og ledere for å sikre etisk forsvarlige prioriteringer.

Foredraget hennes på den regionale TØRN-konferansen i Bodø 27. og 28. oktober har fått tittelen «Hvordan snu motstand mot endring til mot til å prioritere?».

Tre hovedkriterier for prioriteringer

– Prioritering betyr å rangere pasienter eller pasientgrupper når det ikke er nok til at alle kan få det de kunne ha hatt nytte av. Det betyr at noen vil få nei, må vente eller får et mer begrenset tilbud enn det som ville vært "optimalt", forklarer Miljeteig.

Hvordan denne prioriteringen skal skje blir derfor viktige verdivalg.

– Prioritering handler om å bruke ressursene slik at flest mulig får best mulig hjelp, samtidig som vi ivaretar rettferdighet og faglig kvalitet, forklarer professoren. 

I Norge har vi tre hovedkriterier vi skal bruke når vi prioriterer i helsetjenesten: Alvorlighet – altså hvor alvorlig pasientens tilstand er, nytte – hvor stor helsegevinst tiltaket gir, og ressursbruk – om det er en kostnadseffektiv behandling.

Etiske dilemmaer

– Kriteriene skal hjelpe oss med å ta vanskelige valg på en rettferdig og systematisk måte. Likevel oppstår det etiske dilemmaer, for hvordan skal kriteriene veies opp mot hverandre? Det kan bli særlig vanskelig når pasienter har høye forventninger, eller når det finnes behandling som er svært dyr, sier Miljeteig. 

Hun peker på at mange helsearbeidere føler seg alene når de bør si nei til pasienter. Frykten for reaksjoner fra pårørende, media og rettssystemet gjør at det ofte føles enklere å fortsette enn å si stopp.

– Vi må likevel klare å balansere hensynet til den enkelte pasienten med ansvaret for fellesskapet. Det krever åpenhet, god kommunikasjon og etisk refleksjon – både alene og sammen med kolleger. Og ikke minst: mot, understreker professoren.

– Vi må tørre å snakke dette

Ifølge professoren i medisinsk etikk handler mot om å stå i etiske dilemmaer og vite at vi gjør det riktige – ikke bare det letteste. 

– Vi må vise at prioritering er nødvendig, og at det handler om verdier, kunnskap og ferdigheter. Det må gjøres så rettferdig som mulig, og helsepersonell må kjenne at de gjør det riktige. Vi trenger både endringer i systemet og fagfolk med mot til å prioritere, understreker Miljeteig som ser frem til konferansen i Bodø.

– Jeg er glad for at Helse Nord setter dette på agendaen. Dette er et vanskelig tema vi må tørre å snakke om. Med et åpent sinn.