Bærekraft i samfunn og helsetjeneste

Nord-Norge er et fantastisk sted å bo for de aller fleste av oss. Folk trives her. Det er godt om arbeid. Utviklingen er god på en rekke områder. Fiskeri og havbruk, olje- og gassvirksomhet, industri, handel og service, offentlig virksomhet og kunnskapsarbeidsplasser som helse- og utdanning er viktige næringer. Folk valfarter hit sommer som vinter for å oppleve og nyte det vi lever i hver dag. Det er et privilegium å bo og leve her. 

Samtidig har vi en langsiktig trend som arbeider mot oss. For store deler av ungdomskullene har over tid flyttet ut. Det blir flere eldre og andelen av befolkningen over yrkesaktiv alder vokser kraftig. Det blir færre yrkesaktive bak hver som ikke er i arbeid. I noen kommuner vil dette tallet være godt under 1,5 når vi ser 10 år framover. Det er en situasjon som er helt ukjent for det norske samfunnet i moderne tid og som vi ikke har noen erfaring i å håndtere.

Det er liten eller ingen vekst i folketallet utenom byene Tromsø, Alta og Bodø. Folketallsvekst er en forutsetning for et bærekraftig samfunn også i økonomisk forstand. 

I arbeidet med Utviklingsplan 2035 for Helse Nord er befolkningsutviklingen vår aller største utfordring. Vi vet i dag med svært stor sikkerhet hvor mange som vil være over 80 år i 2035. 

De aller fleste bor her allerede. Desto flere vi blir over 80 år desto større vil behovet for helsetjenester være. Samtidig er nesten alle de som skal arbeide i helsetjenesten i 2035 født i dag. 

Når antallet og andelen som trenger hjelp øker og andelen som er aktuelle for å arbeide i helsetjenesten går ned, så vil det kreve nye grep. Vi kan ikke løse framtidens behov for arbeidskraft i helsetjenesten ved at hver andre nordlending som fødes nå skal arbeide i denne sektoren. Det er ikke bærekraftig for samfunnet.

Det er et forslitt uttrykk at «vi må tenke nytt». Det er nesten så ordene vokser i munnen når en sier det. Det er allikevel sant og nødvendig. 

Vi må ta i bruk alle de muligheter som ny kunnskap og teknologi gir oss for å løse oppgavene med god kvalitet, men på måter som trenger mindre personell. Det gjelder også resten av samfunnet. 

Spørsmålet blir så; er det mulig, finnes det en enkel løsning på et innviklet problem, et columbi egg? Jeg er helt sikker på at det er mulig, men jeg må ærlig innrømme at jeg slett ikke overskuer hvordan helsetjenesten vil se ut i 2035. Det er det ingen gitt å ha noen fasit på. 

Spesialisthelsetjenesten betyr mye når folk har behov for oss, vi er av stor betydning som arbeidsplass, som hjørnesteinsbedrift i lokalsamfunn og som økonomisk aktør. 

Samtidig er vi helt avhengig og knyttet sammen med hvordan resten av samfunnet utvikler seg. En situasjon hvor mange lokalsamfunn ikke er attraktive for  ungdommen fordi det ikke er utdanningsmuligheter eller mangel på interessante arbeidsplasser, slår direkte inn også hos oss. Det er avgjørende for framtidig tilgang på kompetent arbeidskraft.

God helg!