Barthold Vonen takker av

Pappeskene har vært på plass på direktørens kontor noen uker allerede. Litt etter litt fylles de opp. Et par esker med bøker, diplomer, bilder og andre minner. Et par esker med papirer og rapporter som skal kastes.

Fredag 24. november fyller Barthold Vonen 70 år, og fra 1. desember venter pensjonisttilværelsen hjemme i Skien.

Mann med meninger

En humørløs organisasjon som ikke kunne stille på jobbmøter klokken kvart over åtte. Slik beskriver Barthold Vonen kontant sitt første møte med SKDE som direktør. På sitt sedvanlige vis holder han ikke igjen sine meninger, ganske sikkert til forargelse for mange. 

— Det kan jeg vel ikke skrive? 
— Jo, det kan vi vel! Jeg må jo kunne snakke fritt.

Han har tro på å være tydelig, selv om det kan irritere noen. Videre forklarer han at etter mange år i arbeid på sykehus så var han vant til å begynne tidlig på jobb. Han ble derfor ytterst forbauset da de ansatte i SKDE mente at kvart over åtte på morgenen var for tidlig å stille i møter. Direktørjobben fikk bokstavelig talt en litt tung start. Etter hvert gikk det seg til, og nå blir han daglig inspirert av sine kolleger og jobben som gjøres.

— Jeg har fått lov til å sitte her og ikke drive med detaljstyring. Og vi har vært heldig med rekrutteringen av flinke folk. Du vet, man merker hvor taket er, der hvor vingene til sjefen er. Og det å få lov å være her, og ikke prøve å legge vinger over de flinke folkene, men la de holde på og se hvordan de kan vokse. Det å lede SKDE har vært meg en sann svir. Det er ekstremt viktig for meg å si.

Foto: SKDE

SKDE i stadig utvikling

Da Barthold Vonen begynte som SKDE-direktør i 2016 fikk han tre oppdrag av daværende Helse Nord-direktør Lars Vorland. Det første var å utvikle SKDEs forskningsdel, det andre var å utvikle det internasjonale samarbeidet og det tredje var å utvikle samarbeidet på tvers innad i SKDE.

— Det jeg er helt sikker på, er at vi i dag er en mer enhetlig og felles arbeidende organisasjon enn vi var. Grunnen til at vi ikke samarbeidet mer på tvers i SKDE tidligere, var at vi ikke hadde så mange oppgaver der det passet å jobbe slik. Dette har endret seg, og vi har også endret oss som organisasjon. Det synes jeg er bra. Når det gjelder internasjonaliseringen så hadde vi hatt et samarbeid med et fagmiljø i Spania før min tid. Og så fikk vi et tett samarbeid med John Wennberg-miljøet i USA, og det har utviklet seg dit hen at SKDE nå får arrangere den internasjonale Wennberg-konferansen (WIC) i 2024. Det må sies å være et tegn på at det i hvert fall har gått i riktig retning. Forskningsseksjonen kom på plass i 2022, og vi har hittil brukt mye ressurser på å få tak i forskningsdata. Vi har nok et stykke igjen før vi som senter kan sies å ha høy forskningsproduksjon, men vi er på vei, forteller han.

Hva skulle han ønske han hadde fått gjort eller jobbet mer med i SKDE, men som han ikke fikk gjort i sin tid som direktør? Han tenker seg litt om før han svarer:

— Da skulle jeg nok gjerne hatt større fokus på det normative. Det vil si, hva er det som er riktig målenivå for de tjenestene vi analyserer? Det viser seg at det har vært et savn og en tydelig svakhet ved helseatlaset at vi ikke kan si noe om hva som er riktig nivå. En kan ha lave eller høye rater i bruk av en helsetjeneste, og det kan variere stort – opp til seks gangers forskjell i rater for en tjeneste. Da burde vi sagt noe mer enn at det bare er uberettiget eller uønsket variasjon. Vi har ikke turt å ta det helt ut, mener Barthold Vonen.

Pris for åpenhet og pasientsikkerhetsarbeid

Før han ble direktør ved SKDE var han i fem år medisinsk direktør ved Nordlandssykehuset i Bodø. Der ble han blant annet involvert i en stor satsing på pasientsikkerhetsarbeid, noe som for han resulterte i den nasjonale pasientsikkerhetsprisen 2014.

Barthold Vonen ble også en av to vinnere av Kommunikasjonsforeningens Åpenhetspris 2014. Prisen fikk han for å være en foregangsmann for et systematisk åpenhetsarbeid som har ført til at alle sykehus i dag offentliggjør alvorlige hendelser. Bakgrunnen var at Nordlandssykehuset hadde hatt en rekke skadesaker. En av disse var feildiagnostikk i et masseundersøkelsesprogram for livmorhalskreft. Celleprøver som inneholdt kreftceller, var blitt tolket som normale. Som medisinsk direktør måtte han stå i front og forklare media hva som hadde sviktet.

Nå har han et ganske avslappet forhold til å samarbeide med journalister. Han opplever det som langt verre å være kirurg og gjøre feil, eller å miste sine pasienter, enn å stå i en mediestorm.

— Når jeg har mislyktes i alvorlig pasientbehandling, der jeg kanskje burde ha lyktes, det synes jeg har vært den tyngste erfaringen i mitt yrkesliv. Som direktør er du ansvarlig, men du har ikke gjort jobben selv. Det er ikke ditt eget håndverk, derfor har det gått greiere å ta det ansvaret, selv om systemsvikt er veldig ille for de som rammes.

Foto: privat

Tenkte å bli lærervikar

Han husker godt det øyeblikket han bestemte seg for å bli lege. Året var 1973 og det var vår. Tanken ble sådd i samtale med en slektning, mens de gikk en spasertur rundt NKL-lageret på Langnes. Han skrotet dermed sin opprinnelige idé om å bli lærervikar. Heller ikke den gang var det lett å komme inn på medisinstudiet. Med en “ytterst beskjeden artium” som han selv sier, så måtte det til tre år med oppsamling av studiepoeng for han kom inn. I mellomtiden jobbet han blant annet som portør og studerte pedagogikk.

Med årene tok han også doktorgrad, og ble spesialist innen gastrokirurgi. En tid han minnes med stor glede, var da han jobbet under og i et sykehus ledet av Knut Schrøder (tidligere RiTø, nå UNN).

— Det var en kontinuerlig opptur! Det eneste du trengte å gjøre var å holde på og så be om tilgivelse. Jeg fikk masse støtte for ideer og ting vi holdt på med. Det å vokse opp, faglig sett, i det arbeidsmiljøet — og med de lederne som jeg hadde – det var oppmuntrende tid. Vi lyktes med noe, men ikke med alt. Jeg lærte at man skulle sikte mot stjernene, så nådde man kanskje bare tretoppene, men det var i alle fall mye bedre enn utgangspunktet.

Radikal rapport ble brent

I løpet av 1990-tallet ble han engasjert i helseplanlegging. Da daværende helseminister Werner Christie i 1995 la opp til at hver helseregion skulle lage sin egen helseplan, ble Barthold Vonen med i sekretariatet for det regionale helse- og sosialutvalget. I 1997 kom utvalget med en ganske radikal plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten i nord. Der ble foreslått at det skulle være et fellesregionalt eierskap for sykehusene, noe som ble realisert i form av Helseforetaksreformen noen år senere.  

Men i rapporten foreslo de også å avvikle akuttberedskap for fem av elleve sykehus.  

— Du kan vel skjønne at vi ble “sagt opp”? Vi hadde 15 faggrupper i arbeid og holdt på i halvannet år med dette. Det var over 100 fagfolk med fra landsdelen, og vi hadde faktisk bare to dissenser. Det var en utrolig artig tid hvor vi prøvde å tenke nytt om forsømte grupper, og vi prøvde å tenke på levedyktige vaktlag. Vi var litt moderne og var i front.

— Det ble ikke godt mottatt? 
— Nei, er du gal. Rapporten ble godtatt i Troms, men avvist både i Finnmark og Nordland. Der ble den forkastet eller ikke engang behandlet. Den ble faktisk ansett som så kontroversiell at restopplaget ble brent i regi av fylkeshelsesjefene. Det kan du gjerne skrive. Tenk at det var bokbål — så moderne og dramatiske var vi altså.

Ble sammenlignet med Hitler

Da rapporten var på offentlig høring var heller ikke befolkningen spesielt nådige i sin omtale.

— Så det som skrives og sies i dagens debattklima.. Jeg tar det litt med ro. Det er ikke noe nytt. Alt har vært skjedd før.

— Men da er det jo nærliggende å spørre om dine tanker rundt den prosessen som pågår akkurat nå, med forslag til omorganisering av spesialisthelsetjenesten i Nord-Norge?

— Jeg tenker det er prosesser som, så langt, er trygt forankret i et oppdrag til det regionale helseforetaket fra eier, Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Det virker som om helseministeren fortsetter å stå for dette oppdraget og det synes jeg er veldig interessant og prisverdig. Så tenker jeg at hvis dette kommer til Stortinget, så er det ikke godt å si hva som skjer. Men som oppdrag fra HOD så har dette vært et veldig solid forankret arbeid. Så kan man selvfølgelig mene noe om tempo og hastverk – men det skal jeg ikke si så mye om – det må gå sin gang, sier Barthold Vonen.

Foto: SKDE

En praktiker blir pensjonist

Nå er det pensjonistlivet som venter. Og slutt på langpendlingen mellom Tromsø og Skien hver uke. Den kommer han ikke til å savne. Tiden skal brukes til langt morsommere ting.

— Jeg skal bli bedre kjent med barnebarna mine. Jeg har fått fire de siste årene, men jeg har jo ikke bodd i nærheten av dem. Jeg skal ikke si at jeg skal trene mer, for det blir for dumt. Jeg har et anlegg i Sogn og Fjordane som jeg forvalter. Men jeg har også mange hobbyer, og i det siste har jeg tenkt på å gå et år på yrkesskolen for jern og metall. Der er jeg usikker på om jeg egentlig er kvalifisert da jeg har fullført videregående. Jeg er ingen akademiker, jeg er først og fremst en praktiker. Så jeg har masse praktiske greier jeg skal holde på med.